Våren 2012 presenterer Rockheim fotoutstilllingen Innenfor/utenfor. Utstillingen tar oss med på innsiden av tre distinkte musikkulturer: skandinaviske danseband, amerikansk rap og norsk black metal. Alle fotografiene er tatt av den amerikanske fotografen Peter Beste (f. 1978).

Peter Beste startet sin karriere med fotografier fra sitt oppvekstmiljø rundt hardcore-scenene i hjembyen Houston, Texas. Det siste tiåret har han arbeidet videre med andre musikkulturer som alle har til felles at de beveger seg utenfor en snevert mediedefinert populærkultur.

Bestes fotografiske stil er dokumentarisk og metoden antropologisk; over lang tid beveger han seg innenfor de kulturene han avbilder. Fotografiene har også en tydelig kunstnerisk signatur, med inspirasjon fra fotografer som William Eggleston, Daido Moriyama og norske Rune Johansen.

Rockheim er det nasjonale opplevelsessenteret for pop og rock i Norge. Museet arbeider med å ta vare på og formidle hele spekteret av historisk og samtidig populærmusikk. I 2009 engasjerte Rockheim Beste til et prosjekt for å dokumentere musikk, mennesker og miljø tilknyttet skandinaviske danseband.
Året rundt spiller profesjonelle danseband for tusenvis av mennesker over hele Skandinavia. For mange danseglade tilhørere er musikken blitt en livsstil. Likevel er kulturen lite påaktet og påfallende underdokumentert. På oppdrag fra Rockheim har Beste de siste årene fulgt sentrale musikere og mennesker knyttet til dansebandmiljøene, blant annet på festivalene i Sel og Seljord. Fotografiene er tatt mellom 2009 og 2011 og vises nå for første gang.

I utstillingen Innenfor/utenfor presenteres fotografiene fra dansebandkulturen i konstellasjon til et utvalg av Bestes tidligere arbeider med amerikansk rap og norsk black metal. Seriene kan betraktes samlet eller hver for seg.

Over flere år har Beste beveget seg i sin hjembys forsteder, der han har dokumentert storbyen Houstons urbane rapkultur. Med tekster om død og fordervelse, og en image assosiert med biler, gull og våpen, kan nok denne musikken virke truende og skremmende på utenforstående. Men Beste tar oss med på innsiden og viser oss nyansene i en musikkultur som for alvor fant sin form utover 1990-tallet. Bildene i utstillingen er tatt i årene 2004-2011.

Lenge fremstod black metal som ekskluderende elitistisk, og for mange som mer farlig enn forlokkende. I dag spiller imidlertid norske band for et bredt internasjonalt publikum. Like fullt forveksles fortsatt ofte det individualistiske ved denne musikkulturen med det utilgjengelige. I årene 2002 til 2008 fulgte Beste det som ble kalt True Norwegian Black Metal. Her portretterer han en brutal og mystisk musikkultur, men med sine fotografiske grep åpner han også for andre betraktningsalternativer.
Sammenstillingen av fotografiene fra de tre musikkulturene – skandinaviske danseband, amerikansk rap og norsk black metal – inviterer til sammenligning. Det er mer som skiller enn som forener. Musikalsk og visuelt sett har de tre kulturene ikke stort til felles. De tre kulturene er kontrasterende ytterpunkter i det populærkulturelle landskapet.

Men nettopp gjennom sine tydelige posisjoner i randsonen, i opposisjon til en mainstream, forenes disse kompromissløse musikkulturene på paradoksalt vis. Dette er ikke musikk man er likegyldig til, men musikkulturer man oppfatter seg å være innenfor eller utenfor. Bestes fotografiske strategi og konsentrerte estetiske blikk tydeliggjør forskjellene og likhetene.
Det dokumentariske fotografiet er både avtrykk og uttrykk. I utstillingen vises tre serier satt sammen av enkeltbilder med forskjellige fotoutsnitt: Nære detaljer, store panorama og direkte portretter.

De tette utsnittene trekker fokus mot det hverdagslige og forsterker det dokumentariske preget. Detaljbildene kan nok ved første øyekast virke tilfeldige, nesten som mislykkede feriefoto, men tilfører følelser av autentisitet. Eller de løfter frem attributtene: En tatovering, et kjøretøy, et våpen.

Beste løfter også blikket i sine miljøskildringer. Panoramaene viser hvordan musikk og mennesker er en del av sine omgivelser: Den rurale campingkulturen på dansebandfestivalene; den harde rapkulturen fra den amerikanske storbyen; og den mystiske skogen eller de brutale fjellene assosiert med norsk black metal.

Portrettene viser stolte kulturbærere. I spenningsfeltet mellom det dokumentariske og det poserende går Beste tett på sine modeller. Ole Ivars og Rune Rudberg skildres fotografisk på lignende måte som musikere fra Gorgoroth, Immortal og 1349, side om side med rappere som Ganxta NIP og Macc Grace. Men like viktig som bildene av band og musikalske frontfigurer er dokumentasjonen av publikummere og andre mindre profilerte; mennesker som har gjort musikken til sin og til noe helt vesentlig i sine liv.
Bestes kunstneriske prosjekt har blitt beskrevet som ”en menneskeliggjøring av subkulturer på en måte som gjør dem mer tilgjengelige”. Hans fotografier viser de mer abstrakte sosiale dimensjonene som går på tvers av skapte kulturgrenser. Med synliggjøringen av likheter etableres også gjenkjenning. Musikken ufarliggjøres, men aldri som et kulturelt kompromiss; de avfotografertes integritet og egenart ivaretas alltid i bildene.

Forholdet mellom de dokumentariske prosjektene og den kunstneriske strategien – mellom motiv og estetikk – minner oss på at fotografier aldri er nøytrale gjengivelser av virkeligheten. Virkelighetsforståelsene etableres i den kulturelle forhandlingen mellom det som er innenfor og utenfor.

Som betraktere i utstillingen inviteres vi til deltagende observasjon; og til selvrefleksjon om hvordan vi forholder oss til og omtaler musikkulturer vi mer eller mindre identifiserer oss med.

Den fotografiske metoden, det estetiske blikket, og den strategiske sammenstilling av de ulike fotoprosjektene, kan si oss noe om musikkulturer vi kanskje ikke visste på forhånd; om andre og om oss selv – innenfor og/eller utenfor.